12. mars 2007

en noe artig måte å dø på...

Fikk denne smsen av min kjære som befinner seg på en øy på Afrikas østkyst:

"Hvert år dør det femten mennesker pga kokos nøtt i hodet... best å passe seg".

Og det var da jeg så for meg Lille Engel sittende i kirken mens minneordet ble lest opp om mannen som døde ved å få en kokosnøtt i hodet. Hvordan i alle dager klarer man å være alvorlig i slike situasjoner?

Så kom jeg på gravferden i "Fire bryllup og en gravferd", som også var en noe til tider munter afære. Og da må jeg jo dele med dere diktet som blir lest;

Funeral Blues - W. H. Auden

Stop all the clocks, cut off the telephone,
Prevent the dog from barking with a juicy bone,
Silence the pianos and with muffled drum
Bring out the coffin, let the mourners come.

Let aeroplanes circle moaning overhead
Scribbling on the sky the message He Is Dead.
Put crepe bows round the white necks of public doves,
Let the traffic policemen wear black cotton gloves.

He was my North, my South, my East and West.
My working week and my Sunday rest,
My noon, my midnight, my talk, my song;
I thought that love would last forever; I was wrong.

The stars are not wanted now: put out every one;
Pack up the moon and dismantle the sun;
Pour away the ocean and sweep up the wood;
For nothing now can ever come to any good.

Dette må jo være noe av det vakreste som er skrevet.