25. april 2010

Se mor jeg er på TV

Reality- bølgen begynner å avta i Norge og vi som blir flaue av folks pinlige avsløringer kan sakte men sikkert begynne å se på TV igjen. Men hva har denne bølgen gjort med oss?

Da reality-bølgen kom til Norge synes jeg det var gøy å se på. Da var folk seg sjøl og aktørene visste nok ikke helt hva de meldte seg på. Det var ingen som hadde noen referansepunkter eller erfaringsgrunnlag. Man hadde ikke sett Rodney på Big Brother eller Inga Berit på Bonderomantikk. Og man var i større eller mindre grad bare "helt normal norsk ungdom".

Etter hvert har konseptene blitt mer og mer ekstreme og mer og mer pinlige for oss som liker "privatlivets fred". Ungdommene på skjermen er ikke lenger "helt normale" og de blir håndplukket for å lage "god TV".

Før hadde mange lyst til å bli "god i noe" - prestere. God i idrett, flink skuespiller eller stå på en scene og synge. At man da ble kjendis var nok et tilleggsgode og motivasjon for mange. Men nå etter realitybølgen så virker det som det er legitimt å bare "ville bli kjendis" evnt "komme i media". Det er ikke så viktig hvorfor eller hvordan man kommer i media, bare man blir kjendis.

Samtidig tøyer enkelte publikasjoner også grensene. Se & Hør synes det er helt greit at en 21 år gammel jente "står frem" med sin affære. Og VG går enda lenger og intervjuer en illusjonist om "da far drepte mor". Jarle Aabø har en god kommentar i E24 om nettopp dette.

Jeg håper inderlig reality- bølgen snart er over, at vi får stillere vann og at man igjen synes privatlivets fred er verdt å ta vare på. At publikasjoner som VG og Se&Hør tenker på at en ung kvinne eller mann ikke nødvendigvis har tenkt på alle konsekvensene "avsløringer" får for en selv, familie og venner.

Vi får håpe det er håp i hengende snøre.