14. august 2009

Min indre rasisme får seg en på tygga

I går morges satt jeg som vanlig på 83- bussen til byen på vei til jobb. I motsetning til 80E fra Holmlia, så er det et ganske "norsk" miljø på 83 bussen. På Ulvøya får jeg min første "rasistiske feeling". På bussen kommer to gutter med sydlandsk utseende. Jeg tenker i mitt rasistiske indre "er dette rumenere", "har de vært på båthavna og raida ulåste båter"... Når den ene av de to guttene høflig tilbøy sete sitt til en dame skjønte jeg at de nok ikke hadde vært i båthavna.

Jeg gikk av på Oslo S og ved flytoget møtte jeg tre afrikanske gutter. De hadde jakke, bukse og litt kul lue. Hmm.. er dette disse afrikanske guttene som selger hasj ved Akerselva tenkte mitt stille rasistiske sinn mens jeg gikk forbi. Da vi hadde passert hverandre tok jeg en ekstra titt. Det viste seg da at han ene hadde sekk med startnummer på... Kenyanske langdistanseløpere. Jaja..

Videre gikk jeg opp en etasje på Oslo S og rett før jeg skulle gå ut på brua retning Grønland så så jeg på avstand en familie med "alt for mye bagasje" som sto og diskuterte hvordan de skulle navigere seg videre. Hmmm.. tenkte mitt rasistiske indre; "Er den pakistanske ferien over allerede"... Men neida... Som i eventyrene fikk jeg min tredje nestestyver denne morgenen. For når jeg kom nærmere så så jeg at foran meg sto en ferie-brun "norsk" familie med alt for mye bagasje.

Så tre ganger denne morgenen fikk Oslos mangfold vist meg at mitt rasistiske indre bør forbli inne - eventuelt så må jeg rett og slett skjerpe meg. Det går jo ikke ann å tenke slik..