Nei takk, jeg vil ikke stemme på Lano-ungen din

Det er ikke så ofte jeg blogger lenger, men det hender jeg har noe på hjertet.

Nå er stort sett mine småbarnsmødre-venninner ganske kloke i toppen. Men det hender at også mine venner blir tåkelagt av amming og "er-han/hun-ikke-det-nydeligste-i-hele-verden"- blindhet.

Hva er det som gjør meg oppgitt i dag? Joda, "stem på Tom/Ole/Marie/Linda som Lano-ungen 2011". Og nei, jeg kan ikke linke til siden.

I skrivende stund er det 11712 barn som har blitt lastet opp på internetten av mor eller far. Når mor eller far har lastet opp bildet, har de samtykket til at alle rettigheter til bildet overføres til Lano/Lilleborg. De har samtykket til at bildet kan publiseres på internett (herunder på lano.no, Facebook og Twitter) og i andre medier.

11712 barn som har blitt lastet opp, og kan fritt lastes ned igjen av pedofile, gærneheia i naboblokka eller andre som trodde at copyright ikke gjelder på nettet.

Så til småbarnsforeldre-vennene mine som legger ut ungen sin på nettet, nei jeg vil ikke stemme på Lano-ungen din. Jeg synes faktisk ikke noe om at du legger hun/han ut der uten klær på.

La dine barn selv få velge, når de blir store nok, om de vil være på nett eller ei. Før den tid kommer finnes mange andre fine måter å skryte av poden på.

Meningen med Facebook

- Jeg har hørt det er farlig.
- Ja, alt du skriver der blir lagret og brukt mot deg seinere.
- Sosialpornografi sier jeg bare.
- Det er Se & Hør leserne som er på facebook.
- Vennene mine kan jeg maile.
- Også slippe løs ungene på Facebook, sånt blir det mobbing av..

I lunsjen i dag hadde jeg en "diskusjon" med en eldre herremann som ikke skjønte hvorfor han skulle på facebook. Han lurte på om jeg var der hver dag, jeg svarte ja, han ristet på hodet. Nei, hvis han skulle ha tak i sine venner, så kunne han skrive en e-post. Og han hadde de i telefonboka si.

Neida, så.. Jeg prøvde å si at Facebook i seg selv er jo ikke farlig. Det er jo bruken og mangel på nettvett som er farlig. Møtt med døve ører.

Videre sa jeg at det er jo ikke bare "vennene" dine du "møter" på Facebook. Igjen; Døve ører. Hva skal man med bekjente. Eller folk man gikk på barneskolen med. Nei, han fikk tak i de han skulle. Igjen med henvisning til telefonboka.

Jaja.. Så er det mye rart på Facebook. Mødre som klager over unger som skriker. De kjedsommelige som melder om at det snør, det er kaldt og det er fredag. De som er konstant lykkelige. Og de som deler absolutt ALT i livet sitt.

Men facebook er også et sted man kan dele. Jeg frydes hver dag over at jeg kan se hvordan vennene mine har det og le sammen med dem - på facebook. For eksempel at en venninne jeg ser alt for sjeldent deler skituren sin med meg (og 300 andre). At SRIT (senior reiseleder in training) arrangerer tur for oss til hytta si i Valdres. Og vi kan komme med 68 (u)nødvendige planleggende kommentarer før avreise. Jeg kan komme med tips til hva Litja kan gi til mor til bursdagen.

Så den gamle herremannen kan sikkert ikke se hvorfor han skal på facebook... Men jeg - har ikke noe problem med å si - at jeg trives - på facebook. Det er en del av mitt sosiale liv.