Ferdsskriver slæsj konkurranse

I de analoge gamledager var det nesten aldri noen som hadde med kamera på fest. Det hendte at en og annen tok med seg kamera sitt, men min gode venninne strikke-marte protesterte alltid heftig, og kalte dem for "ferdsskrivere". Kun´ itj lik det nei. Så på grunn av det har vi stort sett gått klar av de helt store skandalene i foto- form.

Nå derimot har alle med seg kamera på fest, og farligst av alt mobilkamera. Her kan man ikke bare ta bilder mens festen går sin vante gang - men kan også være så uheldig å publisere de til hele verden før man vet ordet av det. To klikk og man har vist verden hvor gøy man har det.

For noen uker siden havnet mobilkameraet mitt på bordet under kosepils. Det førte til at vi tok noen bilder - de er litt uskarpe og mørke. Men det var kvelden også etterhvert.

Jeg har nå også tenkt til å publisere de ut til folket, men jeg har holdt meg til de gamle reglene dog. Hvis man har knipsa noen bilder på fest så har man en god gjennomgang når man har "fremkalt" filmen for å refusere eventuelle pinlige innslag.

Merkelig nok kom jeg hjem med en bildeserie med temaet "ringer". På bildene ser man to gifteringer på finger, en giftering på nesa og en liksom-giftering også kalt hårstrikk.

Og jeg spør; Hvem skal ut?

Å navngi ting man er glad i...

Det er mange forskjeller på menn og kvinner når det kommer til bilkjøring. Jeg og min kjære sier ofte; "oj den må være en mann" eller "det hadde ikke en kvinner gjort".

En ting som jeg tror kun kvinner gjør er å navngi bilen sin. Det er som oftest kvinner som kjører rundt i små rød tyttebær som heter Lille Trille eller Joakim. Hvis til og med navnet er lakkert inn på bakskjermen da kan man være 100% sikker på at dette er en kvinnes bil.

Min Hyundai fikk en gang navnet Lille H. Det var finingen som begynte å kalle ham det, så hun er på mange måter en gudmor for Lille H. Gylingen og sambo er også ivrig brukere av Lille H og har således også et forhold til guten.

Det var derfor naturlig for meg å informere Finingen og Gylingen når Lille H skulle til doktoren. Det som skulle være en rutine EU-kontroll, ble litt mer komplisert. Det viste seg at Lille H hadde rust på indre organer og det var lenge usikkert om han kom til å komme seg på veien igjen.

Jeg ville ikke dramatisere det for de andre, men det var ganske nære at Lille H måtte "ta seg en tur på landet og tenke over hvordan det er å ta vare på seg selv". Men jeg tror det var med lettelse de andre mottok meldingen om at Lille H kom seg gjennom doktor-besøket hos Snap på Sæther og nå er på veien igjen.

Jeg er litt usikker på om det er sunt / økonomisk forsvarlig å sette navn på bilen sin dog.